I forrige uke skrev VG om at internettleverandører i Norge kan navngi fildelere om det foreligger allerede foreligger mistanke om fildeling. I tillegg kommer kanskje et fretidig vedtak om at leverandører også kan kaste ut eller sperre fildelere. Dette ser ut til å bli fremtiden i Norge, da post- og teletilsynet har åpnet for dette, etter stort press fra myndighetene etter den såkalte “Max Manus”-saken.

Ser “bedre” ut for EU-land
IT-avisen melder i dag at et lov MOT dette, altså at internettleverandører ikke skal ha muligheten til å navngi eller kaste ut fildelere vedtatt er i EU. Det vil i praksis si at befinner du deg i et EU-land, med en internettleverandør fra EU, er ikke denne internettleverandøren på noen som helst måte pålagt å røpe deg som bruker, selv om du måtte dele alt du har med verden via fildeling.

Men igjen, i Norge kan altså internettleverandøren din røpe dine internettvaner, hva du laster ned og hva du laster opp. Er dette krenking av privatlivet? Er dette å gå over streken? Er dette å kriminalisere halve Norge? Eller er dette det som må til for å stoppe fildeling, samt bøtlegge 60% av Norges befolkning?

Skrammel stiller spørsmålene – DU har kanskje svaret?

Skrammels andre innlegg om emnet:

“PirateBay og det som burde vært sagt”:

“Rettsaken mot ThePirateBay”

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Gratulerer så mye! En time  nærmere mål.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Stephen Lynch er såpass genial at jeg følte for å dele han med VGB. For å advare er dette ingenting for såre ører, eller overfølsomme personer. Stephen Lynch er en komiker, som ved hjelp av sine sanger og sangtekster har blitt stor I USA det siste tiåret. Kos dere.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Denne saken har fått mye oppmerksomhet, forståelig nok. Denne saken skulle være første steg i bekjempingen mot piratvirksomhet på internett. Den skulle sette en standard; Pirratvirksomhet er ulovlig. Rettsaken er nå ferdig, og alle de fire tiltalte ble dømt til ett års fengsel, samt at de må betale film- og platebransjen 30 millioner svenske kroner for tapte inntekter.

Arne Kroken sier til VG at dette i praksis ikke vil få noen betydning i fremtiden, og at bransjene ikke vil yte godt av dette. Jeg er enig i Krokans vurderinger, men kanskje ikke av samme grunn. Jeg mener fortsatt at film- og platebransjen har helt feil fokus. I stedet for å nærme seg en løsning som kan få musikk- og filmelskere over på lovlige metoder, velger de sanksjoner mot ulovlige sider. Og velger man å se på det fra en annen side, tror jeg MANGE selskaper og internettsider gledelig ville ha betalt de 30 millionene bakmennene må betale, hvis de hadde fått samme reklame i form av PR.

For reklame har PirateBay fått. Mye reklame. Aviser og TV over hele verden har siden rettsakens begynnelse dekket dette. PiratBay er nå en side alle vet om og kjenner til. Selv pensjonister vet hva fildeling er nå, og kan nytte seg av det. Bransjen har gitt fildelingen et PR-løft andre bare kan drømme om. Og dette gjør de istedet for å prøve å finne løsninger. Løsninger som gjør at den gjenomsnittelige internettbruker ØNSKER å bli legal fordi det er lett og brukervennlig, og ikke at bruker blir SKREMT til å bli legal. Noe bransjen ønsker, med sine kampanjer der de sammenligner piratvirksomhet med å stjele en bil.

Den yngre garden i dag, som er vokst opp med internett er direkte bortskjemte. De mener bortimot at det er en folkerett å få filmer gratis. Ja, som sagt, de er direkte bortskjemte. De er vant med å få filmer ved tre tastetrykk og på et par timer – gratis. Og tenker vi litt over hvor mange slike unge det finnes, og hvor mye piratvirksomhet det finnes, forstår vi at dette er noe som ldri vil forsvinne. Aldri. Da bør plate- og filmbransjen tenke nytt. Hvordan kan vi imøtekomme disse menneskene? Kanskje vi kan finne en løsning der de kjøper produktet over nett, ved tre tastetrykk og en liten ventetid? Kanskje kan de til og med slippe å betale for produksjonen av CDer, embalasjer og cover?

Så lenge det ikke finnes alternativer som møter den yngre garde på deres hjemmebane, vil de velge piratvirksomheten. Slik er det bare. Dommen i Sverige denne uken har ikke tatt bransjen ett skritt nærmere bukt med piratvirksomheten. Den har gjort fildelere sinte, irriterete og klar til boikott av bransjen. Det er snart på tide at film- og platebransjen begynner å tenke seg om. Dette er en tapt sak foreløbig – for bransjen.

Oppdatert 19.04
Og i dag kommer det frem, via en undersøkelse BI har gjort, at piratene faktisk er de som kjøper mest musikk. Dette var jo egentlig noe de fleste visste, bortsett fra film- og platebransjen. Og her er det ikke bare snakk om nedlasting, men også CD-salget. Men ikke overraskende er platebransjen meget skeptisk til undersøkelsen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kaffetrakteren har gjort sin misjon, da kaffekoppen allerede ryker. Den fantastiske smaken av Evergood passer som hånd i hanske i kjeften. Humøret stiger med en gang kaffen entrer munnen. Kaffe, Guds gave til jorden. Persiennene er trukket opp, og solen skinner allerede. Morgenens første pris er godt plasser mellom tannkjøttet og leppa. Kriblinga og smaken den avgir, gjør kaffen enda bedre. Fjærene i brødristeren hopper, og lukten av ristet brød sprer seg rundt i rommet. Dette kommer til å bli en herlig dag.

Den personlige computeren slås på, og VGNett åpner seg for mine øyner. Hjulet på musa ruller et par hakk, før det plutselig stopper. En nyhet har fanget interessen. Tastaturet klikker for å gjøre overgangen til Dagbladet mulig. Hjulet på musa skal akkurat til å vri seg nedover, før musas eier oppdager samme nyhet også der. Smilet stiger rundt munnen, mens siste slurk av kaffekoppen svelges.

Dette kommer til å bli en sabla god dag!:)

(Og nei, ikke spør meg hvorfor dette påvirket humøret mitt, for jeg aner ikke)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

VGB er full av rare mennesker som har kastet seg på bloggbølgen, meg inkludert. Jeg er en av de relativt nye her inne, og ikke vet jeg hvor lenge VGB har vært oppe. Men jeg liker VGB. Så fort jeg kjeder meg, snoker jeg innom andre sine blogger, anonym som jeg er. Mye rart å finne, mye rart å lese – og mye rart å se.

Noen skapninger stikker seg mer frem enn andre på mine snokerunder. Før jeg har fått skikkelig oversikt over de siste innleggende, fester øynene mine seg igjen på denne talende nisseluen. Hvem er denne skapningen som vandrer rundt, både her, på Facebook og på Twitter? Hvem er denne skapningen som merkbart er AP-velger? Og hva er hans skjulte agenda når han sniker seg til Dagbla-reklame i sine innlegg? Nei, ike vet jeg – og slik skal det da vel være. Vel, vi får håpe det som gror inni ham ikke er farlig.

Den talende nisseluen får en firer hos meg, grunnet velformulerte ord og sine varierte poster.

Så har vi nudlefilosofen da, som er så snill og gir oss bilder fra hennes privatliv. Fine bilder. Kort, Redbullbokser, lakking av negler, og offentlig stønning. Snill virker hun også, da hun ønsker oss alle sammen en god påske. Trivelig. Hadde jeg vært tidsnok, skulle jeg virkelig ha ønsket henne god påske tilbake. Og en ting til; jeg ville ikke ha gått all-in med mindre du sitter med hus eller høyeste straight. God påske:)

Nudlefilosofen får terningkast 5 hos meg, grunnet vakre bilder av Redbullbokser, pokerspilling og lakking av negler.

Blikket mitt vandrer, og fingrene trykker. VGBs bloggere går under lupen en etter en. Alt skal leses, alt skal kjemmes. Så støter jeg på VGBs egne sjekker. Denne selvutnevte sjekkeren som visstnok en gang i fortiden har vært en vanlig mann. Sjekkeren reklamerer også for at han er på Twitter. Men en sjekker må jo oppdatere seg, engasjere seg – være der damene er. Klart han er på Twitter. Skulle tatt seg ut hvis ikke. Han forteller interesserte og uinteresserte om sine sjekkehistorier, sine opplevelser og sine mestringer. Kanskje kan jeg lære noe her? Ja? Blikket mitt vandrer videre. Jeg kommer over en nokså snodig ordliste. – Denne må pugges, tenker jeg – før jeg lukker fanen. Ikke i dag.

Sjekkeren får en firer. Lange, detaljerte tråder og et upåklagelig engasjement teller opp.

Oppmerksomheten tar så en helomvending, før den til slutt lander på “Den samfunnskritiske Freddy”. Jeg vet før jeg går inn på blogget at dette ikke kommer til å appellere noe særlig til meg, skramlete som jeg er. Selv om jeg yter mengder med samfunnskritikk selv, vikler jeg det sjelden politisk – og sjelden utenfor Norges grenser, med mindre det er snakk om sport, Skrammels lidenskap. Det første som slår meg da jeg åpner Fredyy den samfunnskritiske sin dør, er hans nedfallende gode smak i bloggdesign. Fine linjer, lekre farger og en oversiktelighet som er nok til å ta pusten fra enhver blogger.

Freddy den samfunnskritiske skårer 5 hos meg, alle fem poengene er grunnet hans originalt gode design.

Skrammel er ferdig med å vurdere. Han finner ut at dette er totalt uinteressant for alle og enhver. Han hører kaffetrakteren rope etter vann og kaffe, mens han ikke kan stoppe tankene mot å lete etter en oppsummering. Hva er det egentlig som får oss til å blogge? Er det denne trangen til å bli hørt? At våre meninger bør lyttes til? Drømmen om at våre meninger skal ha noe å si? Eller kanskje er det ren oppmerksomhetstrang som får oss til å legge ut flerfoldige innlegg i uka?

“Hva med Skrammel?”, tenker du kanskje. “Hvorfor logger han?”. Jo, Skrammel blogger fordi han er oppmerksomhetssyk, har en trang til å få meningene sine hørt OG for å få tiden til å gå.

Dagens motto: “Putt ikke din arm i krokodillens munn, dersom du liker å spise med kniv og gaffel”

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Før var det nesten litt moro. Litt moro at de måtte ty til slike midler. At de på en måte ikke klarte å nå opp på vanlig vis. Nå begynner det å bli overstadig patetisk. Det viser ikke lenger bare til individuelle problem. Det viser til et nasjonalt problem. Det viser til at landet har en enorm jobb foran seg når det gjelder holdningsskapende kampanjer. Det viser at landet snart må begynne å ta skikkelig grep. Det viser til at landet må begynne med større konsekvenser og strafferammer.

Jeg snakker selvfølgelig om Russland og sport; skiskyting, for å være nøyaktig. Den sporten der EPO flyter fritt i årene på russiske utøvere. Den sporten der det denne sesongen nå er fem forskjellige russere som er tatt i doping. Den sesongen der russerne har gjort utallige protester, provokasjoner og latterligheter overfor ikke bare den norske leiren, men hele skiskytersirkuset.

I det nasjonale mesterskapet er det ytterlige to løpere som har testet positivt på dopingmidlet EPO. Disse løperne er Andrej Prokunin og Veronika Timofeeva. Dette er til og med løpere som ikke har vært nevneverdig mye på det russiske landslaget, noe som er en direkte pekepinn på hvor utbredt doping egentlig er i Russland. Når aktive utøvere som IKKE når opp er dopet, og halvparten av de som NÅR opp er dopet, kan man egentlig la tankene gå noen cm til, og finne ut at det helt sikkert er flere.

Og på toppen av det hele, har den tyske skiskytterlegenden og idolet Frank Luck innrømmet dopingbruk i hans yngre dager. Noe som viser til en enorm utbredelse.

Kan man i det hele tatt PRØVE å stole på denne sporten lenger?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi følger alle med i media, i større eller mindre grad. Noen sitter foran TVen flere timer for dag, mens andre bare er innom noen få ganger i uka. Men selv de som ikke eier en TV har sine meninger om kjendiser, og noen kjendiser får man rett og slett i vranghalsen. Noen ganger klarer man ikke engang forklare hvorfor, selv om de provoserer frem en brekningsfølelse hver gang du ser trynet deres i media.

Allle vet at man ikke kan like alle. Skulle man gått rundt å like alle, hadde verden vært et kjedelig, firkantet og monotomt samfunn uten action og spontanitet. Men hva er det som gjør at vi “vanlige dødelige” reagerer så sterkt når det kommer til kjendiser? Hvorfor kan vi bryte ut med ekle, ondskapsfulle gloser så fort vi ser en vi ikke liker på TV? Hva er det egentlig som vekker vår vrede?

Disse spørsmålene har jeg verken utdanning eller IQ til å besvare. Men jeg føler likevel at jeg må gjøre noe. Jeg må dele dette med noen, og det blir dessverre de uheldige leserne av min mer eller mindre upopulære blogg. Jeg har satt opp en liste over kjendiser jeg absolutt ikke liker. Rekkefølgen er tilfeldig.

1. Vidar Lønn Arnesen
2. Kristian Valen
3. Pia Haraldsen
4. Rune Bratseth
5. Jan Åge Fjørtoft
6. Hanne Krogh
7. Jan Thomas
8. Daniel Nannskog
9. Petter Stordalen
10. Vendela Kirsebom

Jeg føler meg ikke ondskapsfull nå. Dette er mennesker som har valgt å bli offentlige personer, og har derfor valgt at offentligheten skal ha en mening om dem. Og jeg regner med at alle ti på min liste har opplevd verre ting enn å bli nummerert på skrammels tilsynelatende uskyldige blogg.

Ha en fin påske:)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Norges landslag vinner en knepen seier over et brukbart finsk lag, ledet av Stuart Baxter. 3-2 sto det på tavla etter klokken hadde slaget vel 94 minutter. Fire meget dramatiske overtidsminutter, som inneholdt 3 mål. Men det som diskuteres i etterkant er publikums piping på egne spillere, og Morten Gamst Pedersens reaksjon.

Mannen som hadde en assist og matchvinnermålet i dag ble altså pepet på i så og si hele kampen, av et usselt latterlig hjemmepublikum. Etter at han hadde satt inn norges tredje mål 4 minutter på overtid, reagerer han altså med å klage på publikum ved hjelp av miming av ord, og true med å vise sin nordnorske ende til publikum. Og hvem er det så som reagerer i etterkant? Jo, det er publikum. “Pedersen er usportslig og latterlig” er ord som blir brukt i debatter.

Personlig forstår jeg Gamst Pedersen inderlig godt. Norske supportere er latterlige, og er noe av det største medgangsoppkommet som har nærmet seg havets overflate på mange år. Man piper ikke på egne spillere. Slikt gjør man bare ikke. Det er latterlig, og hjelper ABSOLUTT INGEN. Iallfall ikke landslaget. Drar man virkelig på kamp for å pipe? Eller drar man for å støtte landslaget? Kommer ikke ordet “supporter” fra ordet “support”? Tror nordmenn har misforstått dette. Og hva faen har Gamst gjort? Ja, det er hans feil at han kanskje har spilt under pari det siste året, men det er jo ikke han som bestemmer at han skal spille? Så, igjen, hvem faen hjelper man når man piper ut egne spillere på vår landslagsarena?

Latterlig, publikum, latterlig.

Og som ikke dette var nok, går “vår alles” Jan Ivar (”Mini”) ut i media og sier at Gamsten må “unnskylde seg”, noe jeg syns er direkte feil. Hvis publikum skal ha rett til å vise sin misnøye i form av å pipe ut landsmenn på vår landslagsarena, må da for pokker også spillerne få lov til å vise din misnøye med publikum. Iallfall når det er på sin plass, som det absolutt var denne gangen.

Nei, Jan Ivar, jeg må nok dessverre si at du tar feil her – igjen. Et så elendig publikum fortjener å bli satt på plass, for slik oppfører man seg ikke overfor sitt eget landslag, uansett spillestil – uansett resultat.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi kan i dag lese på VGNett at publikum svikter Tippeligalagene. Det eneste laget som faktisk har økt interesse i åpningskampene er Stabæk, som jo er regjerende seriemestre. Kanskje denne nedgangen i publikumsinteresse kan forklares med at hver lag kun har hatt en hjemmekamp, eller at TV-dekningen er økt. Det er tre store aktører inne i bildet; VG, NRK og TV2. Media prøver å fremheve at Tippeligafotballen aldri har vært bedre, eller mer populær.

Jeg stiller store spørsmålstegn ved dette. Det ene jeg reagerer på, er toppnivået. Rosenborg regjerte på nittitallet, og hevdet seg kraftig i Europa med flere meget gode resultateter. Selv sist gang de var med i Champions League, hevdet de seg, uten å gå videre. Men ser vi bort fra Rosenborg, er det veldig få lag som har resultater å vise til i Europa. Går vi ett eller to tiår tilbake, var det flere lag som kunne vise til meget gode resultater i Europa, deriblant Tromsø og VIF. Så “dagens” mangel på resultater i Europa kan tyde på at toppnivået ikke er det det en gang var

En annen ting jeg reagerer på, er nyopprykkede lag som hevder seg i overkant godt når de når Tippeligaen. Start er et eksempel. Rykket opp, og var med og kjempet om seriegull helt til siste slutt. Bodø-Glimt er et annet eksempel. Rykket opp, og vips – bronse. Noen kan sikkert prøve å forklare dette med økt kvalitet i lavere divisjoner, noe jeg ser på som sludder og pølsevev. Jeg mener dette tyder på redusert kvalitet i Tippeligaen.

Norske spillere er overpriset til de grader. Jeg husket den gang Manchester United betalte 1,5 millioner kroner for en av Norges beste spillere gjennom tidene. Nå er utenlandske (og Norske) klubber heldige om de får en middelmådig nordmann til under 20 millioner. Dette fører til økt import og redusert eksport – noe som igjen fører til slapp økonomi i Tippeligaklubbene, noe vi alltid kan se ett eller annet om i media. På grunnlag av dette kan selv en femåring konkludere med at rekrutteringen av norske spillere blir dårligere, og det virker som mannen i gata rett og slett ikke ser sammenhengen mellom dette og landslagets resultater de siste årene.

Fotballstart i Mars da baner ser ut som grusdunger eller snøsletter, en latterlig sommerferie midt i sesongen når lagene tross alt har vinterfri fra fotball, utenlandske “taleneter” som kommer til Tippeligaen nærmest usett, manglende rekruttering, overprisete spillere og økonomisk rot er bare noe av det som må gjøres noe med før norsk fotball tar det steget de må ta for at Tippeligaen VIRKELIG skal bli en salgsvare og norsk fotball tar et steg nærmere Europa.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende